Skogens ro. Tur i friluft har vært en viktig medisin for Ruth-Marit Larsen Bruvik (47), både under og etter kreftbehandlingen for snart ni år siden. (Foto: Erlend Haddeland, Media Sør)
Senskadene etter kreften innhentet henne i jobbhverdagen
Hvis Ruth-Marit Larsen Bruvik (47) visste det hun nå vet om senskader etter kreftsykdommen, hadde hun aldri entret arbeidslivet igjen på den måten. Det skulle ta syv år før hun fikk hjelp.
Frem til hun var 38 år hadde Ruth-Marit gått på jobb hele sitt voksne liv, full av energi, kun avbrutt av de naturlige pausene svangerskap fører med seg. Gleden av å gå på jobb og få gi av seg selv til kunder og kollegaer, fylte henne fra topp til tå med en indre glede.
Etter hvert etablerte Ruth-Marit Larsen Bruvik sin egen klesbutikk i Farsund sentrum, i denne idylliske sørlandsbyen med de hvite trehusene. Dagene fløy av gårde. Når hun ikke var på jobb eller med familien, elsket hun å legge ut på lange turer, særlig på Einarsnes, hjemkommunens strandparadis som lokker alt fra turgåere, fuglekikkere, surfere til fotografer ut i vinden.
En februardag i 2011 gikk hun et annet sted, til legekontoret, en tur som skulle bli startskuddet på en ny epoke i livet hennes.
Kreftbeskjeden
– Jeg hadde kommentert det hjemme en stund at jeg kjente en klump. Mannen min Atle sa at nå måtte jeg gå og sjekke det, sier hun.
Legen sendte henne videre til sykehuset, og de kunne ikke gi henne et klart svar på prøvene og ba henne komme igjen senere.
– «Jeg ser på deg at du ser noe», sa jeg til legen. «Om ikke du kan si så mye, så må du si det du vet».
Da fikk hun beskjeden, på Sørlandet sykehus, en februardag for ni år siden: Du har kreft.
Les også: Livet etter kreftbehandlingen ble ikke som før for Gro Belinda
– Mye av det som skjedde etterpå er tåkete, men jeg husket jeg sa til mannen min: «Nå må jeg bare gå å kjøpe meg noe turtøy; jeg må ut og gå.
Jobb etter kreftbehandling
I dag er Ruth-Marit frisk fra kreften. Etter cellegiften går hun fortsatt på medisinsk behandling for kreften. Hun får antiøstrogen behandling mot en hormonell type kreft, som gjorde at hun ble kastet ut i overgangsalderen som 38-åring, som hun selv forteller.
Hun begynte forsiktig i arbeidslivet etter kreftbehandlingen, én dag i uka i henholdsvis sportsbutikk og glassmagasin. Helt bevisst søkte hun på lave stillingsprosenter for å teste ut kroppen, holde litt igjen. Etter hvert tok hun også vikarjobb i barnehage for å kjenne hvordan kroppen taklet det hele.
– Jeg ble fort tilbudt større stillinger enn det steget jeg burde ta. Arbeidsgivere så at jeg kunne ta ansvar, sier hun.
For snaue fire år siden gikk hun inn som butikksjef i en kjedebutikk på det lokale senteret i hjembyen Farsund. Kreften var et tilbakelagt kapittel. Iallfall trodde hun det.
Det ble tungt, blytungt. Som hun selv sier nå, i etterpåklokskapens lys:
– Den jobben skulle jeg nok aldri ha takket ja til.
Det ble en seig prosess å si opp. Hun hadde jo så lyst til å fortsette å stå i jobb.
– Legen sa: «Nå synes jeg du skal ta et valg». Det var tøft…
Ruth-Marit tar en lang pause, leter etter ordene og prøver å samle seg igjen.
– Men samtidig var det godt å ta det valget.
Det Ruth-Marit har kjent på, kalles fatigue.
Fatigue, velkjent hos folk som har eller har hatt kreft, er en subjektiv opplevelse av å være trøtt, sliten og mangle energi, skriver Helsenorge.no på sine sider. Folk som har fatigue kan oppleve at omgivelsene forenkler fatigue-begrepet til å kun handle om trøtthet.
Oppholdet på Sørlandets rehabiliteringssenter
Hun ble flere år etter kreftbehandlingen anbefalt å delta på tre ukers opphold på kreftrehabilitering på Sørlandets rehabiliteringssenter.
– Jeg kom i gruppe med åtte andre flotte damer som har vært eller er gjennom kreftbehandling. Noen var nyopererte, andre var uføre, og flere slet med senskader. Det oppholdet traff meg fullstendig på mine utfordringer om senskader og veien videre.
Som så mange før henne har sagt, så satt det litt langt inne.
– Jeg kom til Sørlandets rehabiliteringssenter en mandags morgen, og tenkte: «Hva gjør jeg her? Jeg må bare komme meg hjem igjen». Allerede tirsdag før lunsj tenkte jeg: «Det er akkurat her jeg skal være».
– Opplegget var helt fantastisk, og den faglige kompetansen var helt suveren.
Tverrfaglig kreftrehabilitering
På Sørlandets rehabiliteringssenter blir man møtt av et tverrfaglig team på kreftrehabilitering.
– Legen var så konkret. Da jeg fortalte om hvordan jeg hadde det, spurte hun «om jeg hadde blitt utredet for det og det». Legen i Eiken tok tak og videresendte meg for senskadene jeg hadde, plager jeg hadde nevnt for fastlegen i lang tid. Var det medisiner som jeg stilte spørsmål om, så sjekket hun det ut. Fysioterapeuten ga meg gode øvelser jeg kunne jobbe videre med hjemme, og veilederen min var bare helt fantastisk. Vi pratet mye om jobb, og hva som skjedde med kroppen når jeg presset meg.
«Balansen mellom arbeid og hvile» ble en nøkkelsetning.
– Jeg fant ut under oppholdet at jeg hadde forskjøvet smertene i lang tid. Hvis jeg har gått en tur og gjort en aktivitet, har jeg veldig godt utbytte av å gå å legge meg. Det gjelder også om at jeg har vært i et selskap eller gjort noe annet sosialt.
Livet videre
Ruth-Marit har omsider gitt beskjed om at hun ikke kommer tilbake igjen i jobb på sin gamle arbeidsplass. Selv om det har sittet langt inne, kjennes det godt.
– Jeg har hatt en god dialog med NAV. Mye av grunnen til den gode dialog med NAV, var at jeg hadde så god epikrise med meg fra Sørlandets Rehabiliteringssenter, som forbereder deg på møtet med NAV.
– Hva tenker du om tiden fremover når det kommer til jobb?
– Jeg skal ikke si at «ja, jeg skal tilbake til jobb». Jeg har et håp om å komme noe tilbake. Lysten er der, men da med en mye større bevissthet på egen helse, i en porsjon som er bra for helsa, avslutter Ruth-Marit Larsen Bruvik (47).
Ønsker du hjelp til å finne en god vei videre i livet etter kreften?
Frem til hun var 38 år hadde Ruth-Marit gått på jobb hele sitt voksne liv, full av energi, kun avbrutt av de naturlige pausene svangerskap fører med seg. Gleden av å gå på jobb og få gi av seg selv til kunder og kollegaer, fylte henne fra topp til tå med en indre glede.
Etter hvert etablerte Ruth-Marit Larsen Bruvik sin egen klesbutikk i Farsund sentrum, i denne idylliske sørlandsbyen med de hvite trehusene. Dagene fløy av gårde. Når hun ikke var på jobb eller med familien, elsket hun å legge ut på lange turer, særlig på Einarsnes, hjemkommunens strandparadis som lokker alt fra turgåere, fuglekikkere, surfere til fotografer ut i vinden.
En februardag i 2011 gikk hun et annet sted, til legekontoret, en tur som skulle bli startskuddet på en ny epoke i livet hennes.
Kreftbeskjeden
– Jeg hadde kommentert det hjemme en stund at jeg kjente en klump. Mannen min Atle sa at nå måtte jeg gå og sjekke det, sier hun.
Legen sendte henne videre til sykehuset, og de kunne ikke gi henne et klart svar på prøvene og ba henne komme igjen senere.
– «Jeg ser på deg at du ser noe», sa jeg til legen. «Om ikke du kan si så mye, så må du si det du vet».
Da fikk hun beskjeden, på Sørlandet sykehus, en februardag for ni år siden: Du har kreft.
Les også: Livet etter kreftbehandlingen ble ikke som før for Gro Belinda
– Mye av det som skjedde etterpå er tåkete, men jeg husket jeg sa til mannen min: «Nå må jeg bare gå å kjøpe meg noe turtøy; jeg må ut og gå.
Jobb etter kreftbehandling
I dag er Ruth-Marit frisk fra kreften. Etter cellegiften går hun fortsatt på medisinsk behandling for kreften. Hun får antiøstrogen behandling mot en hormonell type kreft, som gjorde at hun ble kastet ut i overgangsalderen som 38-åring, som hun selv forteller.
Hun begynte forsiktig i arbeidslivet etter kreftbehandlingen, én dag i uka i henholdsvis sportsbutikk og glassmagasin. Helt bevisst søkte hun på lave stillingsprosenter for å teste ut kroppen, holde litt igjen. Etter hvert tok hun også vikarjobb i barnehage for å kjenne hvordan kroppen taklet det hele.
– Jeg ble fort tilbudt større stillinger enn det steget jeg burde ta. Arbeidsgivere så at jeg kunne ta ansvar, sier hun.
For snaue fire år siden gikk hun inn som butikksjef i en kjedebutikk på det lokale senteret i hjembyen Farsund. Kreften var et tilbakelagt kapittel. Iallfall trodde hun det.
Det ble tungt, blytungt. Som hun selv sier nå, i etterpåklokskapens lys:
– Den jobben skulle jeg nok aldri ha takket ja til.
Det ble en seig prosess å si opp. Hun hadde jo så lyst til å fortsette å stå i jobb.
– Legen sa: «Nå synes jeg du skal ta et valg». Det var tøft…
Ruth-Marit tar en lang pause, leter etter ordene og prøver å samle seg igjen.
– Men samtidig var det godt å ta det valget.
Det Ruth-Marit har kjent på, kalles fatigue.
Fatigue, velkjent hos folk som har eller har hatt kreft, er en subjektiv opplevelse av å være trøtt, sliten og mangle energi, skriver Helsenorge.no på sine sider. Folk som har fatigue kan oppleve at omgivelsene forenkler fatigue-begrepet til å kun handle om trøtthet.
Oppholdet på Sørlandets rehabiliteringssenter
Hun ble flere år etter kreftbehandlingen anbefalt å delta på tre ukers opphold på kreftrehabilitering på Sørlandets rehabiliteringssenter.
– Jeg kom i gruppe med åtte andre flotte damer som har vært eller er gjennom kreftbehandling. Noen var nyopererte, andre var uføre, og flere slet med senskader. Det oppholdet traff meg fullstendig på mine utfordringer om senskader og veien videre.
Som så mange før henne har sagt, så satt det litt langt inne.
– Jeg kom til Sørlandets rehabiliteringssenter en mandags morgen, og tenkte: «Hva gjør jeg her? Jeg må bare komme meg hjem igjen». Allerede tirsdag før lunsj tenkte jeg: «Det er akkurat her jeg skal være».
– Opplegget var helt fantastisk, og den faglige kompetansen var helt suveren.
Tverrfaglig kreftrehabilitering
På Sørlandets rehabiliteringssenter blir man møtt av et tverrfaglig team på kreftrehabilitering.
– Legen var så konkret. Da jeg fortalte om hvordan jeg hadde det, spurte hun «om jeg hadde blitt utredet for det og det». Legen i Eiken tok tak og videresendte meg for senskadene jeg hadde, plager jeg hadde nevnt for fastlegen i lang tid. Var det medisiner som jeg stilte spørsmål om, så sjekket hun det ut. Fysioterapeuten ga meg gode øvelser jeg kunne jobbe videre med hjemme, og veilederen min var bare helt fantastisk. Vi pratet mye om jobb, og hva som skjedde med kroppen når jeg presset meg.
«Balansen mellom arbeid og hvile» ble en nøkkelsetning.
– Jeg fant ut under oppholdet at jeg hadde forskjøvet smertene i lang tid. Hvis jeg har gått en tur og gjort en aktivitet, har jeg veldig godt utbytte av å gå å legge meg. Det gjelder også om at jeg har vært i et selskap eller gjort noe annet sosialt.
Livet videre
Ruth-Marit har omsider gitt beskjed om at hun ikke kommer tilbake igjen i jobb på sin gamle arbeidsplass. Selv om det har sittet langt inne, kjennes det godt.
– Jeg har hatt en god dialog med NAV. Mye av grunnen til den gode dialog med NAV, var at jeg hadde så god epikrise med meg fra Sørlandets Rehabiliteringssenter, som forbereder deg på møtet med NAV.
– Hva tenker du om tiden fremover når det kommer til jobb?
– Jeg skal ikke si at «ja, jeg skal tilbake til jobb». Jeg har et håp om å komme noe tilbake. Lysten er der, men da med en mye større bevissthet på egen helse, i en porsjon som er bra for helsa, avslutter Ruth-Marit Larsen Bruvik (47).
Ønsker du hjelp til å finne en god vei videre i livet etter kreften?
Tekst og foto
