Portrett av Gro Belinda Åvesland Lund

Friskmeldt, men ikke frisk. Gro Belinda Åvesland Lund fikk diagnosen hormonsensitiv brystkreft i mars 2014. Ved nyttårsaften ble hun friskmeldt, men livet ble ikke det samme. På kreftrehabilitering hos Sørlandets rehabiliteringssenter har hun lært teknikker og verktøy for å leve med senskadene. (Foto: Erlend Haddeland, Media Sør)

Friskmeldte Gro finner styrke i å godta at livet etter kreften ikke blir som før

av Erlend Haddeland (Media Sør)

Kreftbeskjeden kom som ei bombe inn i livet til Gro Belinda Åvesland Lund. Men hun var minst like uforberedt på livet etter at hun ble friskmeldt.

– Jeg tror du skal gå og hente mannen din. 

Om ikke hun har skjønt alvoret før, så gjør hun det nå. Ordene fra sykepleieren på Sørlandet Sykehus i Kristiansand, en gråværsdag i midten av mars for snart fem år siden, kan fortsatt fremkalle grøss i hennes indre. 

Gro Belinda Åvesland Lund og mannen hennes Odd får servert to ord som skal definere resten av 2014, men også tiden etterpå: Hormonsensitiv brystkreft. 

Hun husker fortsatt hvordan hun reagerte der hun satt i passasjersetet i bilen på parkeringsplassen og klemte på ei halvfull Solo-flaske. Hardt. 

– Jeg hadde lyst å kyle den flaska, men parkeringsplassen var full av biler, minnes Gro. 

Mørke tanker om fremtiden fyller toppen. Gro planlegger sin egen begravelse. Men ektemannen Odd – «bautaen» som Gro stadig beskriver ektemannen gjennom 34 år som – har bestemt seg. Dette skal gå bra. 

Det gjør det sannelig også. Men ingenting blir som Gro har sett for seg. 

Portrett av Gro

Ikke alene. – At jeg hadde det så godt under behandlingen, er takket være min kjære familie: Mann, døtre, barnebarn. Begge jentene mine, Anne Gry (37) og Monika (35) var med meg til behandling, mens mannen min Odd passet barnebarna, forteller Gro. Hun valgte også å være åpen på Facebook om kreftbehandlingen, noe hun beskriver som «terapi». (Foto: Erlend Haddeland, Media Sør)

En helt spesiell nyttårsaften

Fra jul til mars dette året, som blir et annus horribilis, går hun og kjenner på at noe er galt. 

– Jeg forklarte det med at det bare var væskefylt cyste, som jeg har hatt før. Så forandret brystet seg såpass mye at jeg måtte ringe for å få time hos legen. 

Hun har Grethe Tveit Pettersen som fastlege, som i dag er lege ved Sørlandets rehabiliteringssenter. 

– Jeg så på ansiktet til Grethe med en gang at her er det noe som er gale. 

To uker senere, etter at hun satt på parkeringsplassen utenfor sykehuset i Kristiansand og knuget på ei Solo-flaske til knokene ble hvite, er hun klar for cellegift og senere operasjon på Radiumhospitalet i Oslo. 

Og spoler vi raskt frem, forbi usikkerheten, ventingen, smertene, tårene, trøsten, de lange nettene, håpet, fortvilelsen – vakuumet bare noen som har vært alvorlig syke kan forklare – er vi kommet til nyttårsaften. Vi er på vei over i det herrens år 2015. Gro er friskmeldt. 

– Det ble en meget spesiell nyttårsaften. I morgen skal jeg begynne på et nytt år, tenkte jeg. Jeg skal ingenting. Så fikk jeg litt panikk også, for det var nettopp ingenting jeg skulle. 

Hun skal ta tilbake kontrollen over livet sitt, det hadde hun i alle fall bestemt seg for. Radioen, der Åge Aleksandersen trønderbrøler «Åååå, levva livet», skal nå skrus fra 1 til 10. 

Under kreftbehandlingen var alt bestemt for henne, og hun måtte bare følge etter. Heretter skal Gro bli sjefen i eget liv. 

Etter kreften ble ingenting som før

De som kjenner Gro vil beskrive henne som et omsorgsmenneske. Og de som googler henne vil etter hvert se at Gro Belinda Åvesland Lund ble tildelt Omsorgsprisen til Røde Kors Vest-Agder i 2016 (PDF). Den er hun ordentlig kry over. 

Leder for Røde Kors Vest-Agder sin omsorgsavdeling, Lars Erik Brekne Johnsen, beskriver Gro som «en handlekraftig humørspreder, en foregangsperson som er viktig for sitt lokalmiljø». 

Med 21 års fartstid i besøkstjenesten og 18 år i styret har hun et unikt engasjement for barn, unge, eldre og innvandrere. Hun er frisk igjen og klar for å gi gass på alle fronter, også i 40 prosentsstillingen på asylmottaket i Lyngdal 45 minutter sørover fra Eiken, en jobb der hun gjerne tar ekstravakter. 

Så kommer smellen. 

Og den ene sykmeldingen blir avløst av den andre. 

– Da det ble sånn at jeg alltid måtte ha minst én hviledag før jeg begynte på jobb, og minst én etterpå… Man kan ikke leve livet sånn på sofaen, sier Gro. 

Hun blir anbefalt å søke seg ufør og får søknaden innvilget.   

Portrett av Gro, utendørs

Fjernet begge brystene. På eget initiativ bestemte Gro seg for å fjerne også det andre brystet desember 2016. – Nå har jeg proteste i BH-en. Ikke er jeg 25, og ikke skal jeg på det åpne markedet. Jeg orket ikke å leve med uvissheten. Jeg måtte spørre Odd hva han mente hvis jeg fjernet det. Så kom det tørt fra ham: «Jeg merker ikke så mye forskjell likevel». Da så jeg på ansiktet hans at det ikke skulle vært lyd på den tanken, sier hun og ler hjertelig. (Foto: Erlend Haddeland, Media Sør)

Overlegens anbefaling

Rett før sommeren i fjor er hun på fatigue-kurs på Radiumhospitalet i Oslo. ​Fatigue, velkjent hos folk som har eller har hatt kreft, er en subjektiv opplevelse av å være trøtt, sliten og mangle energi, skriver Helsenorge.no på sine sider. Folk som har fatigue kan oppleve at omgivelsene forenkler fatigue-begrepet til å kun handle om trøtthet.

En overlege på senteret for seneffekter ved Radiumhospitalet anbefaler henne å søke seg inn på Sørlandets rehabiliteringssenter i Eiken, hennes egen hjemkommune. Hun søker seg inn på kreftrehabilitering i gruppe over tre uker, en kreftrehabilitering med fokus på livet.

Tidligere har hun takket nei til en slik anbefaling – dette skal hun takle på egenhånd – men når rådet kommer fra overlegen på Radiumhospitalet, tar hun det som et tegn. 

Hun går inn i oppholdet ved Sørlandets rehabiliteringssenter, som hun sier, med 50 prosent skepsis og 50 prosent forventninger.

Gro Belinda på vei inn døra

Med forventning og skepsis. Eikdølen Gro bor bare fem minutter unna Sørlandets rehabiliteringssenter. Likevel valgte hun å overnatte og være i bobla i de tre ukene kreftrehabiliteringen varte. – Det ble viktig for meg. (Foto: Erlend Haddeland, Media Sør)

Veien tilbake til livet etter kreften

Oppholdet på Sørlandets rehabiliteringssenter blir en øyeåpner for Gro. 

– Det gjorde så godt å bli møtt med forståelse for det som var vondt og vanskelig med kreftsykdommen, og få en bekreftelse på at du «du er ikke tullete i toppen». Som overlegen sa: «Du har kraftige senvirkninger». 

Fatiguen tærer på kroppen til Gro, hver dag. 

– Du blir aldri utsovet. Jeg er var for lyder og lukt, og kjenner raskt på stress. Cellegiften har også ødelagt nervene i beina. Jeg har nevropati, som gjør at jeg har vondt for å gå, og verker. Men jeg får medisin for det og klarer meg. 

Det sentrale hun får hjelp til under oppholdet på Sørlandets rehabiliteringssenter oppsummerer hun slik:

– Å godta. Godta at livet etter kreften ikke blir det samme.

Hun utdyper mer om hva hun fikk ut av oppholdet: 

– Det handlet rett og slett om å få kropp og topp til å henge sammen. Du lærer teknikker på å puste, undervisning i å mestre livet ditt og tankene dine, vi lærte om kosthold og søvn og fikk teknikker til treningsrommet. Jeg trodde jeg pustet ordentlig, men det gjorde jeg jo ikke. Det var en merkelig opplevelse da jeg fikk pusten ordentlig til her under oppholdet. Tårene bare rant, sier hun.  

Å være sammen i en gruppe under kreftrehabiliteringen ble viktig for Gro. 

– Fra dag én var vi en fin gjeng. Du kan prate om ting vi som kreftpasienter forstår på en helt annen måte enn venner og familie. Du er ikke alene.

Gro i prat med Gunn Tveiten i resepsjonen

Møte med personalet. – Det er rett og slett godt å komme inn her. Du blir tatt imot med et smil og kjenner på gleden her på huset, fra alle sammen. Det sa jeg under oppholdet også: Du ser at folk trives å jobbe her, sier Gro, her med venninna Gunn Tveiten som jobber i resepsjonen ved Sørlandets rehabiliteringssenter. (Foto: Erlend Haddeland, Media Sør)

Gro er friskmeldt, men ikke frisk

Når du møter Gro i dag er det et mildt og smørblidt vesen som gjør noe med rommene hun går inn i. Bare protesene under BH-en skjuler hva hun har gått gjennom, og hun minner seg selv stadig på at selv om hun er friskmeldt, så er hun ikke frisk. Det blir hun aldri. Men hun har lært seg å leve med det. Å godta. 

Balansen mellom aktivitet og hvile, et sentralt tema i kreftrehabiliteringen ved Sørlandets rehabiliteringssenter, er noe hun er nøye på. 

–  Jeg trenger ikke støvsuge hele huset på én gang. Jentene mine kalte meg for den hvite tornadoen før, forteller hun og ler signaturlatteren sin.  

– Hverdagen er god, men jeg savnet å være noe for andre. Derfor har jeg nå blitt med i Temakaféen nede i Lyngdal. 

Temakaféen er til for kreftrammede, pårørende og etterlatte. Der tar de opp kreftrelaterte temaer og byr på ulike kulturelle innslag, skriver Kreftforeningen.

Gro kjenner på mening når hun får prate med andre som på ulike måter har blitt rammet av kreften, på den ene eller andre siden. 

– Kan jeg gjøre dagen litt bedre for noen, har jeg oppnådd det jeg ønsker. Da har jeg også det godt, avslutter Gro Belinda Åvesland Lund. 

Ønsker du hjelp til å finne en god vei videre i livet? Sørlandets rehabiliteringssenters behandlingstilbud i gruppe er for deg som har vært gjennom kreftbehandling og trenger hjelp på veien videre.

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.


Kommentarer