Anny og Gerd har totalt 78 år i samme jobb: – I digitaliseringens tid må vi aldri glemme å se pasientene

Karriererådgivere forteller at det er vanligere å skifte jobb oftere i dag enn før.

Noen som ikke har fulgt den trenden, og snarere tvert imot blitt på samme arbeidsplass en konfirmasjonsalder etter 25 år og gullklokke, er Gerd Foss Skeie (72) og Anny Birkestøl (70). 

– Da vi begynte å jobbe her, fikk pasientene kake til kaffen hver dag. Nå er det sunnhet som gjelder, og kun kaffemat på lørdager. Det er noen som forteller at de gjerne skulle hatt kake oftere. Jeg skal være litt enige med pasientene: Vi må ikke bli for sunne heller, sier Gerd og gliser. 

– Vi har mange gode historier. Det er bare synd vi er bundet av taushetsplikten, sier Anny og ler en trillende latter. 

Felles for dem begge er at de startet i jobben en maidag for 39 år siden, med en indre drivkraft: Å kunne hjelpe andre mennesker. 

Første arbeidsdag på Rek-heimen

Mye vann har rent forbi Lygnevann siden Gerd (33) og Anny (31) spaserte inn på det som i dag heter Ola Garsonsvei, 1. mai 1982. Bare vaktmesteren hadde vært der noen dager i forveien, og nå var de begge på plass for å re opp senger til 39 pasienter og gjøre i stand på kjøkkenet med kopper og kar. 

– Dette var i min grønne ungdom. Jeg hadde jobbet på sykehuset i Kristiansand i 12 år før jeg traff mannen i mitt liv her i Eiken. Da fikk jeg 50 prosent jobb her. Arbeidsoppgaver var alt fra stell, mottak, hjelp i pleien om de trengte noe, hjelp med medisinering og hjelp ved måltider. Vi gikk turer med pasientene og hadde en del fysisk aktivitet for dem som orket det, minnes Gerd.

Rekheimen, forkortet fra rekonvalesenthjem, stod klart til å ta imot sine første pasienter denne våren, en milepæl for ei bygd som Eiken med knappe 800 innbyggere på Sørlandet. 

Bygget ble en institusjon for opptrening, der pasientene stort sett kom fra Agder og Rogaland.

Rekheimen skulle få navnet Sørlandets rehabiliteringssenter i 2003, men det var ikke bare navnet som ble endret. 

Sørlandets rehabiliteringssenter skulle bli et fullblods rehabiliteringssenter på spesialisthelsetjenestenivå, som betydde flere ansatte med høy tverrfaglig kompetanse, og pasienter fra hele landet fordelt på en rekke rehabiliteringstilbud. 

– Nå er det mye mer kompetanse på huset enn det var den gang. Det er fysikalsk trening, kognitiv terapi, undervisning, bassengtrening. Vi prøver å se hele mennesket. Kropp og topp henger sammen, sier Gerd. 

Motivasjonen til å bli værende i en jobb i 39 år

Det uunngåelige spørsmålet må stilles: Hvorfor har dere blitt i jobben i snart 39 år?

– Nå liker jeg å jobbe med mennesker. Vi har hatt utrolig mange koselige folk innom. «Dykke æ veldi’ koselige», sier jeg ofte til dem som sitter på stuene, sier Anny, som beskriver seg selv som «en ekte eikdøl». 

– Jeg er veldig glad i mennesker, det var det som fenget meg, forteller Gerd. 

– Det har vært en god arbeidsplass; jeg har lært mye, og det har vært trygt og godt, fortsetter hun.

Navneskiltet hennes med påskriften «spesialhjelpepleier» avslører at hun har tatt videreutdanning. 

I tillegg til meningsfulle arbeidsoppgaver og en indre drivkraft om å hjelpe, har arbeidsmiljøet og ledelsen vært en pådriver til at de to kvinnene har stått i jobben i en mannsalder, forteller de.

– Vi har hatt noen veldig greie bestyrere, eller sjefer, da. Det er sant! Var det noe, så kan jeg gå å snakke med dem, og de hørte på meg. Jeg kaller dem for bestyrere; de har vært fantastiske for meg. Det er ikke bare noe jeg sier. Det er ikke alle som kan si det etter 40 år, sier Anny, som er rask med å legge til at nåværende daglig leder, Reidun Meberg, er «helt fantastisk».

Et råd til nyansatte

De to har sett og opplevd mye på Rekheimens reise til å bli Sørlandets rehabiliteringssenter: 

39 pasientplasser har blitt til 57 og bygningsmassen har doblet seg og vel så det. De var der lenge før varmtvannsbassenget så dagens lys i 1995, og de har jobbet der etter uterehabiliteringshagen ble åpnet i 2018 av Hægebostad-ordfører Margrethe Handeland.

I dag er det over 80 ansatte på Sørlandets rehabiliteringssenter, der stillingstitlene spenner seg fra sykepleiere, helsefagarbeidere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, kreftsykepleier til legespesialister, psykologspesialist og sosionomer.

Vi spør om de har et godt råd eller et viktig budskap de vil gi til nyansatte, med sine snart 80 års erfaring i bagasjen:

– For all del: Fortsett å se hele mennesket, sier Anny og fortsetter:

– Se dem som sitter litt for seg selv, ta kontakt med dem. Du merker fort hvis de har lyst å preke. Det er noe de setter stor pris på. 

– Verden blir veldig digitalisert. Vi må ikke glemme å se pasienten. Det er det pasienten trenger, legger Gerd til.

Begge to har allerede passert pensjonsalder, men det hindrer dem ikke i å ta i et tak på Sørlandets rehabiliteringssenter. 

– Jeg trives. Nå jobber jeg 35 prosent og tar noen nattevakter nå og da. Så får tiden vise hvor lenge jeg blir værende, sier Anny, mens Gerd er ringevikar.

– Arbeidsmiljøet er godt. Det sier pasientene: Det er ei ånd; de merker det. Det er et godt tegn, sier Anny.

Kommer til å bli savnet

Daglig leder Reidun Meberg synes det er vanskelig å finne gode nok ord til å beskrive duoen. 

– Tenk at de har jobbet her fra senteret åpnet i 1982, og jeg har vært heldig å ha dem som gode kollegaer siden jeg begynte som daglig leder i 2008. De betyr uendelig mye for meg, andre kollegaer, og ikke minst for pasientene våre. Rett og slett nydelige personer, både Anny og Gerd, som gir så mye av seg selv på jobben med sine varme smil, gode humør og den flotte måten å møte hver enkelt pasient på, sier Reidun, før hun legger til.

– Jeg er takknemlig for at både Anny og Gerd fortsatt har lyst til å jobbe «litt», og så må jeg si jeg kommer til å savne begge to når de velger å bli «bare» pensjonister!