Tilbake i jobb. Ørnulf Thyberg trives til tusen i jobben sin som bussjåfør. (Foto: Privat)
Veien tilbake til jobben jeg elsker
For meg er dette det ultimate bevis på at opphold på rehabiliteringssenter nytter, forteller Ørnulf Thyberg.
I februar 2019 hadde jeg en skulderoperasjon ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo fordi det måtte «skrapes og gjøres litt mer plass».
Jeg gjorde mine øvelser og oppsøkte fysioterapeut etterpå, men progresjonen var minimal. Derfor spurte jeg fastlegen min om et opphold på rehabiliteringssenter kunne være en idé, og hun syntes det hørtes fornuftig ut. Slik ble jeg søkt inn på Sørlandets rehabiliteringssenter.
Jeg ankom senteret 4. august. Allerede ved ankomst merket jeg at dette var noe helt spesielt.
Hele stedet har en atmosfære som oser av fred og ro. Personalet er i en helt egen klasse og utmerker seg med enorm faglig kompetanse, forståelse og vennlighet.
Det var utrolig lett å bli kjent med andre pasienter, og på kort tid hadde jeg fått mange nye venner. Jeg fikk tildelt min egen fysioterapeut som heter Tone.
Makan til faglig dyktighet har jeg aldri opplevd.
Jeg elsker jobben min som bussjåfør
Tone visste nøyaktig hva som skulle til, og i løpet av de tre ukene oppholdet varte ble jeg merkbart bedre.
Alle øvelsene, i tillegg til all egentrening i senterets terapibasseng, hadde gitt resultater.
Da jeg kom hjem, var jeg full av optimisme og så for meg at jeg snart skulle være tilbake i jobb. Jeg er nemlig så heldig å ha verdens aller beste jobb: bussjåfør!
Jeg hadde lengtet tilbake helt siden jeg ble sykmeldt og gledet meg til nye turer med alle de koselige passasjerene. Men skjebnen ville det annerledes.
Etter oppholdet føltes jo alt mye bedre, og en dag jeg holdt på med litt småtteri i garasjen ble jeg litt overmodig. Motorsykkelen min skulle flyttes på, og mens jeg satt på den, begynte den å tippe over på siden.
Livredd for at den skulle velte, røsket jeg til med venstre arm – den samme som jeg var operert i. I samme øyeblikk kjente jeg en kraftig smerte i skulderen.
En ny spesiell skade
Ultralydundersøkelsen jeg fikk senere, levnet ingen tvil. Jeg hadde klart å lage en ny og spesielt omfattende skade: supraspinatus ruptur. Dermed var det bare å sette igang igjen med akkurat samme dansen, og første stopp ble hos min lokale fysioterapeut.
Ettersom det også denne gangen var lite progresjon, søkte jeg igjen om et opphold på Sørlandets rehabiliteringssenter – og fikk det innvilget.
Mitt andre opphold
I november 2019 ankom jeg for mitt andre opphold på senteret og ble mottatt på samme fantastiske måte som sist.
Det gir en god følelse å bli gjenkjent av de ansatte, og både praten og latteren satt løst. Som jeg sa litt spøkefullt: «Jeg likte meg så godt her at jeg lagde meg en ny skulderskade bare for å få komme tilbake».
I tillegg til å bli kjent med nye pasienter traff jeg også noen av de jeg var sammen med forrige gang. Jeg ba også om å få samme fysioterapeut som sist, og jeg fikk ønsket oppfylt.
Tone var der for meg denne gangen også, og jeg ble merkbart bedre igjen. Den jenta burde vært forgylt med gull og hengt opp i glass og ramme. Før jeg reiste hjem etter siste opphold, sa jeg til Tone at jeg har to mål:
Det ene, og absolutt viktigste, er å komme meg tilbake til den jobben jeg savner hver eneste dag. Det andre målet er å bli så bra og smertefri i skulderen at jeg kan kjøre motorsykkel igjen.
Da er nemlig planen å dra på dagstur til Eiken og hilse på alle de fantastiske medarbeiderne på rehabiliteringssenteret.
Som jeg sa til Tone: «Klarer jeg dette, har du gjort en skikkelig god jobb»! 15. januar i år satte jeg meg i førersetet i bussen igjen! Jeg jobber foreløpig bare 20 prosent, men jeg har stor tro på at det går rette veien.
Med øvelser, forsiktighet, en real dose stahet og kyndig veiledning fra fysioterapeut Tone har jeg et fantastisk grunnlag for mange flere år i arbeidslivet. Hvis utviklingen fortsetter å være like positiv, er jeg klar for mitt andre mål, nemlig MC-tur til Eiken førstkommende sommer.
Det ultimate bevis
For meg er dette det ultimate bevis på at opphold på rehabiliteringssenter nytter, og jeg vil så gjerne vise det til de ansatte og takke for alt de har gjort for meg.
Uten Sørlandets rehabiliteringssenter hadde det aldri vært mulig å få det til, og jeg er enormt takknemlig for all kyndig bistand jeg har fått.
Håper absolutt ikke på flere skader nå, men skulle jeg være uheldig enda en gang, så vet jeg hvor jeg vil.
En stor takknemlig hilsen fra Ørnulf Thyberg.
I februar 2019 hadde jeg en skulderoperasjon ved Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo fordi det måtte «skrapes og gjøres litt mer plass».
Jeg gjorde mine øvelser og oppsøkte fysioterapeut etterpå, men progresjonen var minimal. Derfor spurte jeg fastlegen min om et opphold på rehabiliteringssenter kunne være en idé, og hun syntes det hørtes fornuftig ut. Slik ble jeg søkt inn på Sørlandets rehabiliteringssenter.
Jeg ankom senteret 4. august. Allerede ved ankomst merket jeg at dette var noe helt spesielt.
Hele stedet har en atmosfære som oser av fred og ro. Personalet er i en helt egen klasse og utmerker seg med enorm faglig kompetanse, forståelse og vennlighet.
Det var utrolig lett å bli kjent med andre pasienter, og på kort tid hadde jeg fått mange nye venner. Jeg fikk tildelt min egen fysioterapeut som heter Tone.
Makan til faglig dyktighet har jeg aldri opplevd.
Jeg elsker jobben min som bussjåfør
Tone visste nøyaktig hva som skulle til, og i løpet av de tre ukene oppholdet varte ble jeg merkbart bedre.
Alle øvelsene, i tillegg til all egentrening i senterets terapibasseng, hadde gitt resultater.
Da jeg kom hjem, var jeg full av optimisme og så for meg at jeg snart skulle være tilbake i jobb. Jeg er nemlig så heldig å ha verdens aller beste jobb: bussjåfør!
Jeg hadde lengtet tilbake helt siden jeg ble sykmeldt og gledet meg til nye turer med alle de koselige passasjerene. Men skjebnen ville det annerledes.
Etter oppholdet føltes jo alt mye bedre, og en dag jeg holdt på med litt småtteri i garasjen ble jeg litt overmodig. Motorsykkelen min skulle flyttes på, og mens jeg satt på den, begynte den å tippe over på siden.
Livredd for at den skulle velte, røsket jeg til med venstre arm – den samme som jeg var operert i. I samme øyeblikk kjente jeg en kraftig smerte i skulderen.
En ny spesiell skade
Ultralydundersøkelsen jeg fikk senere, levnet ingen tvil. Jeg hadde klart å lage en ny og spesielt omfattende skade: supraspinatus ruptur. Dermed var det bare å sette igang igjen med akkurat samme dansen, og første stopp ble hos min lokale fysioterapeut.
Ettersom det også denne gangen var lite progresjon, søkte jeg igjen om et opphold på Sørlandets rehabiliteringssenter – og fikk det innvilget.
Mitt andre opphold
I november 2019 ankom jeg for mitt andre opphold på senteret og ble mottatt på samme fantastiske måte som sist.
Det gir en god følelse å bli gjenkjent av de ansatte, og både praten og latteren satt løst. Som jeg sa litt spøkefullt: «Jeg likte meg så godt her at jeg lagde meg en ny skulderskade bare for å få komme tilbake».
I tillegg til å bli kjent med nye pasienter traff jeg også noen av de jeg var sammen med forrige gang. Jeg ba også om å få samme fysioterapeut som sist, og jeg fikk ønsket oppfylt.
Tone var der for meg denne gangen også, og jeg ble merkbart bedre igjen. Den jenta burde vært forgylt med gull og hengt opp i glass og ramme. Før jeg reiste hjem etter siste opphold, sa jeg til Tone at jeg har to mål:
Det ene, og absolutt viktigste, er å komme meg tilbake til den jobben jeg savner hver eneste dag. Det andre målet er å bli så bra og smertefri i skulderen at jeg kan kjøre motorsykkel igjen.
Da er nemlig planen å dra på dagstur til Eiken og hilse på alle de fantastiske medarbeiderne på rehabiliteringssenteret.
Som jeg sa til Tone: «Klarer jeg dette, har du gjort en skikkelig god jobb»! 15. januar i år satte jeg meg i førersetet i bussen igjen! Jeg jobber foreløpig bare 20 prosent, men jeg har stor tro på at det går rette veien.
Med øvelser, forsiktighet, en real dose stahet og kyndig veiledning fra fysioterapeut Tone har jeg et fantastisk grunnlag for mange flere år i arbeidslivet. Hvis utviklingen fortsetter å være like positiv, er jeg klar for mitt andre mål, nemlig MC-tur til Eiken førstkommende sommer.
Det ultimate bevis
For meg er dette det ultimate bevis på at opphold på rehabiliteringssenter nytter, og jeg vil så gjerne vise det til de ansatte og takke for alt de har gjort for meg.
Uten Sørlandets rehabiliteringssenter hadde det aldri vært mulig å få det til, og jeg er enormt takknemlig for all kyndig bistand jeg har fått.
Håper absolutt ikke på flere skader nå, men skulle jeg være uheldig enda en gang, så vet jeg hvor jeg vil.
En stor takknemlig hilsen fra Ørnulf Thyberg.
