Kjedekollisjonen sendte helsa til Malene i en negativ spiral

Hun var på vei hjem til Vennesla etter en dag på jobben som tannhelsesekretær i Søgne. I en Nissan Micra bremset Malene rolig ned og la seg inn i rushtrafikken, klar for å snirkle seg hjem etter endt arbeidsdag. 

Det var sekunder før det skulle komme en bil bak henne, som skulle sende Malenes livskvalitet ned i en sjakt. 

– Bilen kom i full fart og kjørte i bilen bak meg, som igjen traff meg. De spurte om det gikk bra. «Ja, jeg fikk meg bare en støkk», svarte Malene og fylte ut skademelding på stedet. 

På dette tidspunktet kunne hun ikke se konturene av at kjedekollisjonen skulle få alvorlige følger for livskvaliteten hennes. 

Optimisme 

Samme kveld som hun kolliderte, dro hun på trening. Under en mageøvelse kjente hun på vond nakke og hun måtte gi seg. Her var det noe som ikke stemte. Ved tannpussen måtte hun holde hodet stille med den ene hånden og pusse med den andre. 

Hun måtte søke helsehjelp. 

– På røntgenbildene så de ikke noe brudd. 3 måneder senere skulle jeg være helt frisk, sa de.

Slik gikk det dessverre ikke. 

Lettet over å få en diagnose

Malene la stolthet i å gå på jobb. Etter flere forsøk med redusert stillingsprosent som tannhelsesekretær, måtte hun til slutt gi opp. En fysioterapeut i hjemkommunen ba henne sjekke om det kunne være fibromyalgi. 

– Jeg ble henvist fra lege til revmatolog og fikk diagnosen nesten med en gang. Det var godt å få en forklaring på hvorfor jeg ble så fort sliten og tålte lite. Det var ikke bare det at det var vondt, jeg var så utmattet. Jeg kom hjem fra jobb og la meg i senga frem til jeg skulle sove. Jeg svimla, klarte ikke å stå oppreist, og presset meg selv altfor hardt, altfor lenge. 

Fikk tips om opphold i Eiken

Som konsulent for skjønnhetsprodukter hos MaryKay, holdt Malene kurs for forskjellige mennesker, deriblant medlemmer i Fibromyalgiforeningen. 

– På kurset fortalte jeg historien min og opplevde å bli møtt med stor forståelse, der folk nikket og kjente seg igjen i min historie. 

Hun meldte seg inn i foreningen og begynte å gå tur med ei som også var medlem. 

– Hun spurte om jeg hadde vært på Sørlandets rehabiliteringssenter i Eiken. Jeg tenkte at det hørtes skummelt ut; jeg er sjenert og liker ikke så masse folk på en plass. Samtidig hadde jeg mye smerter og var ganske desperat.

På varm anbefaling fra sin nye venninne spurte Malene legen om henvisning til et opphold. I første omgang fikk hun innvilget et kartleggingsopphold ved Sørlandets rehabiliteringssenter. Her ble hun møtt av et tverrfaglig helseteam i Eiken  som så nærmere på hennes helsetilstand. 

– Siste dag satt jeg spent på rommet og ventet: Får jeg plass? Jeg tenkte kanskje at andre fortjente plassen mer enn meg. Men de sa at de trodde at de hadde noe å bidra med som kunne hjelpe meg i hverdagen. 

Oppholdet i Eiken

Malene fikk plass på gruppetilbudet kroniske smerter og utmattelse.

Målet er at den enkelte pasient skal oppnå bedret funksjon og oppleve mestring. Dette for at pasienten skal kunne fungere hjemme, mestre hverdagen og kunne fortsette å leve et meningsfullt liv.

– Vi var nesten 20 stykker i gruppa. Vanligvis synes jeg det er vanskelig å komme inn i en sånn situasjon med ei gruppe, men i Eiken hadde de løst det på en fin måte. I stedet for å gå runden på hver enkelt der de forteller hvem de er og hva de driver med, fikk vi tildelt ei bunke med forskjellige bilder: tur, trening, reise, familie, venner. Så skulle du plukke ut tre ting som var viktig for deg. 

Gruppeintroduksjonen ble i stedet en positiv opplevelse. 

– Alle satt og nikket og fulgte med. Jeg opplevde en mestringsfølelse fra første stund, og fikk bekreftelse på at jeg var god nok. Jeg ble sett og folk lyttet, forteller hun. 

Møtt med forståelse

Hun trekker frem kombinasjonen av å ha tilgang på tverrfaglig kompetanse, som sykepleiere, leger og fysioterapeuter, til det å kunne være med folk i samme situasjon som deg. 

– Trengte man en ekstra samtale med legen eller fysioterapeuten, så fikk man det. I gruppa pratet vi om alt, sykdom også, men vi prøvde å ikke bare prate om det. Det var godt å dele tips, erfaringer og råd, og høre hva andre har prøvd. og hvordan andre har hatt det når venner og familie ikke kan forstå deg. Mye latter og glede, oppsummerer hun. 

Malene forteller at hun fikk med seg flere verktøy til hverdagen hjemme, som nå har gitt henne bedre livskvalitet. 

– Det har noe med å akseptere sykdommen, og lære seg å leve med den på best mulig måte.