29. april 2016

Det var nå jeg skulle begynne den harde oppkjøringen mot turen til Sydpolen. Treningsavbrekk så lenge tåler jeg ikke… Da får jeg ikke gjort jobben bra nok. Da er ikke forberedelsene 100 %, og det må de være på den turen!

Dette er ikke noe man tuller med, man gjør ikke en halvveis jobb, og tenker at det ordner seg… Ingenting ordner seg, jeg må ordne, jeg må trene, jeg må gjøre forberedelsene selv. Ingen tilfeldigheter vil ta meg til Sydpolen, bare hardt arbeid, ærlighet og vilje vil kunne ta meg dit. Nå må jeg bruke det på en annen måte en stund fremover.

Jeg må være ærlig med meg selv. Skaden jeg fikk i foten for 1,5 år siden er helet, men det er fortsatt denne smerten som har kommet igjen og igjen. Den kommer hver gang jeg kommer opp på et visst treningsnivå, jeg har måttet gå tilbake på mindre belastning til den oppfører seg pent igjen, for så å igjen prøve å komme opp på et høyere nivå. Det har gått bra endel ganger, men nå kommer jeg ikke videre… jeg kommer ikke over et visst nivå uten å få betennelse som vedvarer, og betennelse kan jeg ikke dra avsted med. Jeg må vite at foten vil tåle dette… Så prøver igjen, ny MR for tredje gang, vil de klare å finne noe denne gangen…?

Å ja det gjør de!

Endelig finner de en skadet sene. Den er grunnen til mine plager, og den kan opereres. Jeg blir kjempeglad for at de endelig finner ut hva det er som er galt, men tenker også samtidig på at den har blitt oversett på to MR`er tidligere og har kostet meg masse tid, og gitt meg mye frustrasjon. Men skjønner fort at her nytter det ikke å grave seg ned i selvmedlidenhet. Jeg må raskest mulig se på alt som er bra med dette. Nå er tross alt skaden funnet, jeg har fått et svar, og det aller viktigste er at det kan gjøres noe med.

Jeg velger å glede meg over det! Jeg velger å se på ny runde med opptrening som noe positivt! Nå har jeg vært gjennom det før, jeg vet hvor mye som kreves for å få trent opp funksjonen i foten igjen, lange økter morgen og kveld, og jeg kan gjøre det en gang til. At jeg har hatt et fall på ski og ødelagt en sene i albuen også i løpet av vinteren og som må opereres, gjør det bare mer utfordrende. Arm har jeg ikke trent opp fra skade før, så nå må jeg lære meg det også… Men det skal gå bra!

Må neste le ved tanken… Denne damen har tenkt seg til Sydpolen, og skal nå gå med arm og ben i gips… Ingen har sagt at veien til målet ikke inneholder noen humper… men tenker at utsikten er lys, det kan ihvertfall bare bli bedre!

Og jeg har ikke tenkt å innta hvileposisjon! Jeg skal leve min store drøm, jeg skal til Sydpolen!
#finndinsydpol

Jeg fikk en siste vintertur I Jotunheimen, med overnatting I telt og trekking av pulk nå før operasjonene.

9. februar 2016

Det er en artig historie om hvordan samarbeidet med Astrid Furholt kom til. Det hele begynte da vi ansatte kreftsykepleier i høst, og hun forsiktig spurte meg om muligheten til å dra på en fagsamling for kreftkoordinatorer i Kristiansand. Hennes studievenninne skulle nemlig ha et innlegg der, og hun begynte å fortelle om Astrid Furholt med stor entusiasme. Hun viste meg et «gohelg» innlegg fra Fædrelandsvennen der Astrid Furholt fortalte om sin bakgrunn, sine turer, drivkraften som hun henter fra pasienter, og den store drømmen hennes som er å bli den første kvinne til å gå Amundsens rute til Sydpolen.

Der var min interesse fullstendig tent! Jeg ble virkelig nysgjerrig på denne Astrid Furholt som beskriver at hennes drivkraft er pasienter hun jobber med som kreftsykepleier og at hun ønsker å inspirere og motivere andre til å leve sine drømmer, ikke minst dem hun møter i jobben sin som kreftsykepleier. Her på Sørlandets rehabiliteringssenter jobber vi nå med å videreutvikle vårt kreftrehabiliteringstilbud for at vi skal gi pasientene våre best mulig tilbud! Og i denne settingen er det Astrids drivkraft, hennes hjerte for pasientene og ønsket om å inspirere og motivere som trigget meg! Min tanke var at vi kanskje kunne få til et spennende samarbeid.

Kreftsykepleieren som spurte ydmykt om hun kunne få dra på fagdagen og høre Astrid Furholt fikk selvfølgelig lov til det på en betingelse.. at jeg fikk bli med! Og det angrer jeg ikke på, det var et herlig og inspirerende innlegg der Astrid Furholt formidlet om sitt arbeid som kreftsykepleier og hvordan hun benytter sine erfaringer fra sine ekstremturer til å inspirere og motivere pasienter til å leve sine drømmer!

Etter intens møtevirksomhet ut over høsten, både internt med ledergruppen og styret og med Astrid Furholt, landet vi en avtale et par uker før jul. Samarbeidet med Astrid Furholt ble lansert på julesamlingen for de ansatte 17. desember. Det var til stor overraskelse for de ansatte som ikke visste noe, og det var mange «rare» ansiktsuttrykk blant de 50 som var på julefesten da Astrid Furholt holdt sitt gjesteinnlegg. Mange satt nok og lurte på; hva i all verden har «Astrid til Sydpolen» med oss å gjøre.

Jeg kan love at det ble ganske artig etter hvert, og de skeptiske ansiktene endret seg til store smil!

En av måtene Astrid Furholt skal samarbeide med oss på er at hun skal inspirere med blogginnlegg her på nettsiden vår, og ta for seg temaer som det å sette seg mål, motivasjon, oppturer og nedturer, fysisk trening og mental trening, tanker og følelser, kosthold og mye mer. På den måten heier vi på Astrid til Sydpolen, og Astrid heier på alle som er på rehabiliteringsopphold hos oss! Og selvfølgelig alle andre som har interesse av å følge med på dette spennende eventyret.