Min «drive»

Astrid Furholt skal til Sydpolen og har funnet sin drivkraft. Hva er din drive?

17. mars 2016

Min «drive»

Hei, igjen! I forrige blogg fortalte jeg dere at min drøm om å bli første dame til å gå ruten til Roald Amundsen til Sydpolen kan virke mange nummer for stor. Og jeg skal love dere at sånn kjennes den også ut, og da må jeg ha min egen «drive» for å holde meg i gang. Man kan jo lure på hva jeg holder på med, og jeg får ganske ofte det spørsmålet også; hvorfor? Hva er det som driver deg?

Drømmen om å bli første kvinne til å gå ruten til Amundsen er absolutt en drivkraft. Det å sette en rekord på den absolutt hardeste måten trigger noe i meg. Alt som skal gjøres på forhånd, planlegging, forberedelser og trening. Den lange veien dit med læring og utvikling underveis. Det er morsomt og spennende nå, men jeg vet at når jeg går der og sliter, vil jeg helt sikkert komme til å tenke: «hvorfor i alle dager valgte du dette Astrid»?

Det er da jeg trenger den virkelige drivkraften, den indre drivkraften, den som kommer fra hjertet. Den som får meg gjennom dagen, gjennom de 10 – 12 timene med blodslit hver dag i de 70 dagene jeg skal holde på med dette. Med tung pulk i 40 minus og alltid kald vind. Og, jeg vet jeg vil havne i kjelleren flere ganger, få minimalt med hvile og restitusjon, og jeg må forberede meg på det.

Jeg har flere år jobbet som kreftsykepleier med veldig dårlige pasienter. Mange av dem på slutten av livet. Det kunne være småbarnsforeldre som skulle dø fra familien sin eller folk midt i livet. Det burde enda vært mange år igjen og leve og tid til å gjøre de tingene de ønsket å gjøre, men det ble ikke sånn.

Livet skulle ta en brå slutt, med ugjorte ting, og ulevd liv som en del av «dealen».

Jeg har gitt utallige cellegiftkurer, og heiet på disse tapre menneskene jeg har møtt som kjemper for livet sitt. De som har fått satt alt på vent. På vent for å se om de vinner i «lotteriet». Om de skal få leve videre eller om det skal stoppe her?

De som «vant» og skal leve videre er ikke ferdig med kampen. Det er nå neste slag begynner.  Det er nå de vil gå i kjelleren, sannsynligvis mer enn en gang, i sin kamp for å komme tilbake til et så normalt liv som mulig. De skal lære å leve med de «arrene og skrammene» de har fått, men også med en unik innsikt. De er ikke udødelig. De har kjent smaken av hva som er viktig og mindre viktig i livet.

De må bruke sin dyrekjøpte erfaring til å ta steg for steg i den retningen de nå velger å gå.

Mitt mål er sydpolpunktet, men det vil være så uendelig mange tunge dager før jeg når dit. Så mange dager jeg må prøve å dra meg selv opp når jeg er nede. Om det kan virke tungt, så vet jeg at det finnes så mange verre alternativer, og jeg er tross alt heldig som kan få gå der og slite med min tunge pulk og ikke være lenket til en seng døende.

Alle disse møtene har gjort noe med meg. Jeg har hørt det utallige ganger, fortvilelsen, alle de ugjorte tingen, drømmen som ikke ble noe av, for det kunne jo vente. Alt de ville ha gjort annerledes om de fikk en sjanse til, våget mer, tatt flere sjanser, ikke brydd seg så mye om hva andre tenkte og mente om dem – levd mer mens de var i live

Og jeg vil ta dem på alvor, tenk hvilken kunnskap de har delt med meg. En kunnskap jeg heldigvis ikke har enda, men jeg er så heldig at noe har fortalt meg hva jeg burde bruke mer av livet mitt på…  Det er det jeg nå vil gjøre. Og jeg glemmer dem ikke. Jeg tar deres historier med meg og bruker dem som min drivkraft når jeg sliter.

Når jeg føler alt raser sammen og jeg ikke orker å flytte foten en meter til. Når jeg er tom for energi og bare vil stoppe opp og hvile, men jeg vet at dagen ikke er over enda. Jeg må klare litt til. Det er da jeg tar frem «fighter historiene». Da kan jeg flytte foten for noen andre som også sliter eller har slitt…

Litt til og litt til, hele veien til mål og ikke gi opp. Klare en dag til, og enda en dag. Telle til 50, igjen og igjen. Det gjør jeg alltid når noe er tungt. Teller skritt. Til 50… så til 50 en gang til. Og en gang til. Helt til jeg er opp på toppen av en bakke, fremme til pause eller i camp. Ikke gi opp!

Så, jeg heier på deg som sliter og strever, og som holder ut dag etter dag. Du vil klare deg! Du må bare aldri gi deg!

Min lille utfordring til deg; #FinndinSydpol og gå for den!

Astrid Furholt til Sydpolen / Sørlandets rehabiliteringssenter

Hei jeg heter Astrid Furholt...

…og skal til Sydpolen. Jeg skal blogge litt her fordi jeg med min bakgrunn som kreftsykepleier ønsker å hjelpe mennesker å nå sine mål. Her skal vi flette sammen det å bygge seg opp etter sykdom med det å forberede seg på en stor polar ekspedisjon. Vi skal trekke paralleler, som å sette seg mål, noen ganger veldig høye mål, vi skal gjøre den harde jobben som må til for å nå dem, finne motivasjon til å fortsette når det røyner på, og ikke minst kjenne på gleden over den lille «hverdagsseieren» ved å ha klart litt til… og å være et steg nærmere målet.

Kilde: astridfurholt.no

Drivkraften i mine opplevelser som kreftsykepleier hjelper meg til å ta neste steg mot mitt store mål / Astrid Furholt - Patagonia 2013

Syntes du denne artikkelen var interessant? Del den gjerne med dine venner.


Kommentarer

Copyright © Sørlandets rehabiliteringssenter / Webmail / Nettside av Havdur Design